Dorte ØstrengHabermas’ dystre diagnose av den nye offentligheten
Samme uke som Jürgen Habermas fyller 94 år, utgis hans siste bok Den nye offentligheten. Strukturendring og deliberativ politikk i serien Cappelens upopulære skrifter. Den tyske filosofen og sosiologen har gjennom seks tiår vært regnet som en av Europas mest betydningsfulle intellektuelle, og imponerende nok er han fortsatt høyst aktuell med det som kan sies å være en ny analyse av tematikken fra hans første og mest leste bok, Borgerlig offentlighet, fra 1962.
I Den nye offentligheten ser Habermas særlig på de sosiale medienes framvekst som en strukturell endring av offentligheten, og selv om disse analysene kanskje ikke er unike, er det likevel beundringsverdig at han har en så god og oppdatert forståelse av nye medier og det moderne ordskiftet. De seksti årene som har gått siden Habermas skrev Borgerlig offentlighet, har gitt oss enorme endringer i måten den offentlige diskusjonen føres på, drevet fram av nye teknologier. Som Pål Veiden spør seg i etterordet av boka: «Hvis Habermas kunne skrive om offentlighetens forfall og tendenser til propaganda i Vest-Tyskland på 1950-tallet, hva vil han ikke finne i dag? I en tid preget av et sammensurium av falske nyheter og sosiale medier der enhver kan være sin egen redaktør?»
Habermas viser i boka at framveksten av sosiale medier fører til en fragmentering og strukturendring av offentligheten. Tidligere så alle de samme TV-programmene på de samme tidspunktene, noe som samlet den politiske debatten. I dag publiserer isteden sosiale medier ulike strømmer av informasjon og politiske perspektiver, noe Habermas kaller en «plattformisering av offentligheten». Habermas understreker med dette at sosiale medier først og fremst er plattformøkonomier, hvor kanaler som Facebook, Tiktok, Twitter og Youtube ikke skaper et eget innhold selv, men fungerer som plattformer for private brukere som legger ut innhold for å bygge opp en følgerskare og for å skape inntekter. Brukerne av plattformene – influenserne – har sine egne følgere, og informasjon fra deres plattformer gir ikke umiddelbart en felles offentlig diskusjon. Sosiale medier skaper dessuten først og fremst forbrukere, og fører ikke nødvendigvis til en debatt eller til samtaler mellom personer med ulike meninger. I tillegg undergraver sosiale medier troverdigheten til de etablerte institusjonene, overskygger meningsfulle politiske diskurser og utsletter skillene mellom det offentlige og det private. De nye mediene er først og fremst ute etter flest mulig klikk. Dermed favoriseres sensasjoner, rykter og alt som pirrer nysgjerrigheten eller jakten på sladder og sensasjon, mens de viktige politiske debattene i det offentlige ordskifte kommer i bakgrunnen.
I bunn og grunn handler denne diskusjonen om hvordan det moderne demokratiet fungerer – og om et ønske om å få frem en realistisk diskusjon om samfunnsidealene. Hvordan kan man komme nærmere idealene uten å involvere politisk makt og økonomiske interesser? Denne diskusjonen om det gode samfunn er ikke av ny dato, men måten den føres på har endret seg i avgjørende grad.
Kilder:
Ny offentlighet – ny pessimisme av Pål Veiden, etterord til Den nye offentligheten.
Den nye offentligheten
Strukturendring og deliberativ politikkJürgen Habermas (f. 1929) ble internasjonalt kjent med sin første bok Borgerlig offentlighet i 1962, og 60 år senere tar han opp igjen de samme diskusjonene i Den nye offentligheten. I to ulike tekster og et intervju, drøfter Habermas hvordan de tradisjonelle mediene kommer i skyggen av nye sosiale medier og digitale plattformer som nå dominerer det offentlige ordskiftet. I dette ordskiftet får populister og elitister kjempe om plassen, og den frie uavhengige pressen og den politiske debatten blir mindre synlig. Nye kommunikasjonsformer skaper endringer i den politiske offentligheten. Dette innebærer en strukturell endring av den offentlige sfæren, som igjen har konsekvenser for den demokratiske meningsdannelsen.
Den nye offentligheten. Strukturendring og deliberativ politikk er oversatt av Anders Dunker. Etterordet er skrevet av Pål Veiden.
